Vi må være bevisste samfunnsidentiteten de fattige har. Og jeg tror jeg har vunnet mye på at jeg har vært lykkelig uvitende om min, skriver Kristoffer Olsen.Folk vil ha min gripende historie om å vokse opp fattig. Men det er ikke den historien jeg vil fortelle.Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.
Bruken av ordet «fattigdomsgrense» satte seg tydeligvis i ryggmargen til folk, for støtteerklæringene rant inn. Jeg var «modig» som delte, «tøff» som fortalte, og jeg skulle «overhodet ikke føle noen skam». Ikke føle skam? For første gang tenkte jeg at jeg kanskje burde følt det. Mamma var kanskje ikke den som «hanka inn grunker» så det var lovsang i lønningsposen, men der hun ikke kunne gi meg bugnende hauger av julepresanger eller svimlende ukelønn i klirrende cash, der ga hun meg i stedet et sunt perspektiv på livet. I en åpen måte å tenke, handle og oppfatte verden rundt meg på.
Plutselig føler jeg at det er viktig at jeg forteller. Men det jeg vil fortelle, er jo egentlig det at jeg har hatt det veldig greit. I dagene etter at min historie ble fortalt på TV, fikk jeg følelsen av at folk tenkte jeg hadde vokst opp i akutt nød, at jeg draperte meg i gamle gardiner for å være påkledd og spiste bananskall fra gaten for å overleve. Jeg gjorde ikke det.Men det finnes de som lever i absolutt fattigdom. De som ikke får dekket helt grunnleggende behov som mat, klær og hus. De som lever i en kontinuerlig nødssituasjon. Det er for mange av dem.
Norge Siste Nytt, Norge Overskrifter
Similar News:Du kan også lese nyheter som ligner på denne som vi har samlet inn fra andre nyhetskilder.
Kilde: bladetnordlys - 🏆 17. / 53 Les mer »
Kilde: Aftenposten - 🏆 31. / 51 Les mer »
Kilde: Aftenposten - 🏆 31. / 51 Les mer »
Kilde: Aftenposten - 🏆 31. / 51 Les mer »
Kilde: StvAftenblad - 🏆 30. / 51 Les mer »
Kilde: StvAftenblad - 🏆 30. / 51 Les mer »