For noen uker siden kom regjeringen nok en gang med en innrømmelse som burde få mye mer oppmerksomhet. Bortgjemt i papirbunkene til revidert nasjonalbudsjett sto denne setningen:
Likevel har regjeringa gjennom åtte år ikke tatt noen grep tilstrekkelig for å roe ned prisveksten og gjeldsveksten. Enda mer slående er dette: Mot denne store sårbarheten presenterer ingen, verken regjering eller det meste av opposisjonen, noen ny politikk. Norsk boligmarked skal mer eller mindre fortsette som det har gjort.
Det er ikke tilfeldig hvem som står utenfor boligmarkedet. De som tjener minst, er også de som eier minst og denne utviklinga er forsterket de siste årene. I realiteten er det en overføring fra dem som har minst til dem som har mest. I tillegg kommer en skattesubsidie på om lag én milliard kroner gjennom BSU-ordningen, som også favoriserer dem som er i posisjon til å spare, som regel med hjelp av foreldre, på bekostning av dem som kommer fra en mindre bemidlet bakgrunn.
Alle skal ha mulighet til å skaffe seg og beholde en egnet bolig og være en del av et trygt bomiljø og lokalsamfunn. Bolig verken kan eller skal være et gode forbeholdt de som kan få hjelp til å komme seg inn på markedet.SV har fremmet en pakke med forslag i Stortinget nå som vil gjøre noe – ikke alt, men noe – for å begynne arbeidet med å reise norsk boligpolitikk på ny.
Det er ikke bare på skatt en må ta grep for å dempe presset. Det bør vi også gjøre på boliglånsreguleringen. Regjeringen har tidligere begrenset bankenes utlån gjennom høyere krav til egenkapital. Dette har nok i for stor grad favorisert dem som allerede var inne på markedet på bekostning av dem som var utenfor. I stedet bør vi begrense bankenes utlån i større grad til de som putter pengene i flere boliger.