I «litiumtrekanten» – en region som spenner over Argentina, Chile og Bolivia – sitter urfolksgrupper på metall verdt anslagsvis tusenvis av milliarder dollar.
Her, i et av de tørreste miljøene i verden, er det en livskraft som underbygger alt. Men urfolkssamfunn som hennes bekymrer seg i økende grad for at tilgangen på vann vil ta slutt.Det er fordi de uttørkede vannveiene rundt byen er forbundet med de utstrakte hvite saltsjøene nedenfor, underjordiske laguner med vann fullpakket med et metall som har blitt kjent som «hvitt gull» – litium.
– Vi vil miste alt. Hva skal vi gjøre hvis vi ikke har vann? Dersom gruvene kommer, vil vi miste kulturen vår, vi vil ikke sitte igjen med noe som helst, sier Flores de Callata.Det er lett nok til å flyte i vann, og blir funnet i mange naturlige saltløsninger.Kilde: Store norske leksikon Det hvite gullet de leter etter finnes i de hundrevis av saltsjøene, eller salares, i de tre landene.
Bekymringen fra forskerne er at vannpumping i industriell skala både forurenser ferskvannet med saltlaken de pumper, og suge vannet ut av det omkringliggende miljøet. Det fører til store ringvirkninger for regionen i en tid der den allerede er rammet av tørke som følge av klimaendringer.
– Vi forsvarer landet vårt. Jeg er ikke bare bekymret for meg selv, men for oss alle. Dersom gruvene kommer, vil det påvirke hele regionen, og i forlengelsen alle vannveiene, sier Flores de Callata.Situasjonen spisset seg til i fjor sommer da de lokale myndighetene, ivrig etter å tjene penger på gruvene, åpnet for at det skulle bli lettere å gi avkall på visse urfolks landrettigheter og begrenset muligheten til å protestere mot utvidet gruvedrift.