På rusletur en ettermiddagstime i forrige uke måtte jeg stanse foran en av de provisoriske forhåndsstemmelokalene i Oslo. Køen var lang. Der sto de, menneskene, disiplinert av halvannet års pandemi til å holde god avstand seg i mellom, og ventet tålmodige på å få lagt sin seddel i urnen.
Det følger av at vi er et liberalt demokrati: Flertallet skal ikke blindt bestemme. Hensyn skal tas til mindretallet. Respekten for det avvikende er avgjørende. Kanskje er det den liberale tradisjonen som gjennom de siste tiårene har svekket det tidligere så forutsigbare kartet over norsk politikk: Høyre og Arbeiderpartiet som tungt nav i midten, med sine satellitter av støttepartier på hver sin side av det lilla skillet.
Kommentaren var til et annet valg, i en annen tid, men for meg har den blitt stående som er evig påminnelse om noe viktig: Uansett hvor privilegerte vi er i denne utenforliggende, stutte tarmen av et land langs Norskehavet; krangle vil vi!Og krangle skal vi. Vår type demokrati forutsetter uenighet. Det fremelsker det. Uenighet nærer det liberale, og det liberale krever åpenhet for motsetninger.
Hva blir demokratiet når politiet jakter på meningsmotstandere?
Et demokrati overkjører all uenighet når det oppnår 51% , som skribent og ex politiker finner eg det underlig den manglende forståelsen av hva et Demokrati er.