Livet i dødens forgård

Livet i dødens forgård

Ukraina Russland

29.01.2022 10:33:00

Livet i dødens forgård

VG ved fronten i Ukraina: Gjør de én feil, kan de bli skutt av skarpskyttere.

Publisert:VGs frilanser, holder verden pusten i frykt for storkrig.VG har fått akkreditering til å besøke ukrainernes fremste forsvarslinje – og soldatene som skal stå imot et eventuelt angrep fra øst.Her får bare militære styrker oppholde seg.

I lang tid var dette et sentrum for kampene.Til slutt så de aller fleste seg nødt til å reise fra hjemmene sine.I ett av de utblåste vinduene ligger en bibel med knekt rygg og blafrende sider.– Det er sol og klart i dag. Det gir bedre sikt for skarpskyttere, sier hun:

Les mer: VG »

Les dagens VG her!Høyt blodtrykk øker risikoen for en rekke alvorlige sykdommer. Nå viser ny forskning hva du kan spise for å senke blodtrykket, og det er spesielt én matvare som har god effekt. Les saken i dagens VG.

Les dagens VG her!Etter to år med pandemi og restriksjoner bobler reiselysten. Mange vil utenlands. Men hvilke regler gjelder ved grensepasseringene? Her er oversikt over reglene som gjelder i noen av landene nordmenn liker å reise til. Sjekk reglene i dagens VG.

De er første forsvarslinje mot russiske soldater. Gjør de én feil, kan de bli skutt av skarpskyttere. VG er inne i dødens forgård. Morten Risberg (tekst og foto) Publisert: Den ukrainske offiseren rekker oss hjelm og skuddsikker vest. Han nikker alvorlig: – Vær så snill, vær forsiktig, sier han. Så ledes vi ut av den utbombede, gamle boligblokken. VGs frilanser befinner seg i Pisky – en landsby i Donetsk, helt øst i Ukraina, på frontlinjen mellom ukrainske styrker og russisk-støttede separatister. Russland har flyttet en mulig invasjonsstyrke til grensen av Ukraina og har tropper klare på flere ulike fronter. Mens , holder verden pusten i frykt for storkrig. I Øst-Ukraina har folk levd med en «frossen krig» mellom ukrainske soldater og pro-russiske utbrytere siden 2014. VG har fått akkreditering til å besøke ukrainernes fremste forsvarslinje – og soldatene som skal stå imot et eventuelt angrep fra øst. For å komme til fronten, måtte vi forsere ødelagte vinterveier og tungt bevoktede veikontrollposter. Gatene er fulle av humper. Bygninger er blitt ruiner, byen er lagt i brakk. Ved inngangen til den «røde sonen» blir dokumentene våre sjekket. Her får bare militære styrker oppholde seg. Vakten med kalasjnikoven nikker oss videre. Før krigen hadde Pisky over 2000 innbyggere. I dag er det en spøkelsesby, med bygninger fulle av arr. I lang tid var dette et sentrum for kampene. Landsbyen var under kontroll av begge parter, før separatistene ble dyttet tilbake til Donetsk. Mange sivile forsøkte å bli værende. De håpet at konflikten bare skulle vare noen få dager. Til slutt så de aller fleste seg nødt til å reise fra hjemmene sine. Noen ble båret ut av landsbyen i kiste. Flere av leilighetene i blokkene ser ut til å ha blitt forlatt i all hast. Inventaret er kastet veggimellom av eksplosjonene. I ett av de utblåste vinduene ligger en bibel med knekt rygg og blafrende sider. Bygningene gir skjul og dekke mot skudd fra separatistenes stillinger. Men ved noen av gatestrekningene er det fritt innsyn for fienden, forklarer Alyana, offiseren som skal følge oss til skyttergravssystemet. – Det er sol og klart i dag. Det gir bedre sikt for skarpskyttere, sier hun: – Når jeg sier «løp», så løper dere. Ved et hushjørne ser hun til venstre mot Donetsk og fiendens stillinger. Hun gir oss et nikk. Så spurter vi over det åpne området: – Skarpskyttere er den største faren nå, sier soldaten «Krim». Vi møter ham inne i et utbombet hus som er koblet til skyttergravene. Mange av de ukrainske soldatene bruker kallenavn. Russiske styrker og separatister har en database over tjenestemenn i det ukrainske forsvaret. Flere soldater har opplevd å få tekstmeldinger og anrop fra personer som kommer med trusler, forteller han. 46 år gamle «Krim» har vært soldat siden krigen startet i 2014. Han har flere ganger tjenestegjort ved frontlinjen i seks måneder eller lengre. Det er den vanlige rotasjonstiden for de militære enhetene. I et halvt år av gangen skal soldaten forsvare, forbedre seg og leve i de trange skyttergravene. Siden 2014 har Krim mistet 29 «venner og brødre». Totalt har krigen krevd over 14.000 menneskeliv. De aller fleste dødsfallene skjedde i krigens tidlige dager, mellom 2014 og 2015. Nå har de hardeste kampene stilnet. Men nesten daglig blir det registrert våpenhvilebrudd – av blant annet artilleriild og skarpskyttere. Bare i fjor mistet 146 mennesker livet på frontlinjen, i en krig som offisielt ikke pågår. – Artillerinedslag kommer bare på natten. Da kan de skjule hvor de skyter fra, sier Krim. Noen netter faller det også bomber. Andre ganger kan det gå dager eller uker uten at noe som helst skjer. Siden 2018 har OSCE registrert over 80.000 eksplosjoner i de separatistkontrollerte områdene. Mens VG undersøker et av Piskys forlatte hus, hører vi to smell i det fjerne. Krim viser oss nettverket av skyttergraver. Alle er gravd ut for hånd. Gangene er smale. Flere steder er det kun plass til én person i bredden. Heldigvis er det minusgrader. Underlaget av jord er hardt å gå på. – Til våren vil alt dette bli til gjørme, sier Krim. Han snakker om fienden. Skarpskytterne bruker oss øvingsmål, mener han: – Vanlige rifleskudd er greit. De kommer i byger. Og man hører hvor de kommer fra. Men en skarpskytter ligger venter på at du skal begå én feil. Så skyter de for å drepe, sier Krim. I ett område er skyttergraven så grunn at hodene våre stikker opp over kanten. – Hold hodet lavt! sier Krim. Over dødt gress og blå snø øyner vi restene etter tårnene ved flyplassen i Donetsk. I starten av konflikten var den åsted for kraftige kamper. Kontrollen over flyplassen har skiftet hender flere ganger. Fra september 2014 angrep separatistene flyplassen i flere måneder. På ett tidspunkt holdt de to stridende partene hver sin etasje i flyplassbygningen. Flere hundre soldater mistet livet – på begge sider. 20. januar 2015 måtte de ukrainske styrkene trekke seg ut. Flyplassen holdes nå av russiske separatister. Flere ubemannede stillinger er forsterket med sandsekker og betongklosser. – Dette er Plan B-stillingene, sier Krim. – Hvis vi blir beskutt ved hovedstillingene, må vi ha muligheten til å besvare ild fra andre posisjoner. Vi må alltid flytte på oss. De trange, håndgravde skyttergravene er som hentet fra første verdenskrig. Det føles bisart at de primitive forsvarsverkene har en plass i en moderne krig – med dagens våpenteknologi. – Vi er de eneste i verden som har erfaring med og kan drive krig i skyttergraver, mener Krim. – Kanadiske styrker kom for å trene med oss. De kunne ikke lære oss noe om denne typen krigføring. Det er det vi som kan best. Flere steder er skyttergravene koblet til en større murbygning eller bunkere. Her kan soldatene sove og spise. Våpen og ammunisjon står stablet langs veggene. Det lukter kjøttgryte, vedfyring og fuktig kjeller. – Alle har ansvar for å lage sin egen seng og sitt eget oppholdsrom, sier Krim. Han viser oss et trangt, mørkt rom med to hjemmesnekrede dobbeltkøyer. – Vi bor alltid flere på samme rom. Når vi er tettere på hverandre, kan vi bekjempe fienden lettere. Han legger til: – Og det blir enklere å åpne seg opp om personlige problemer. – Hverdagen her er grei, men det er tungt å være borte fra barna så lenge, sier Nika (50). Hun har tre voksne barn bosatt langt fra frontlinjen. I starten var det stressende å våkne til eksplosjoner. Men nå er det blitt en vane, mener hun. – Alle vet hva de skal gjøre når bombene kommer. Det er bare å følge rutinene og evakuere. Krim tar oss med til de nyeste skyttergraverne og en kamuflert utkikkspost. Vi spør om vi kan ta bilde av flyplassen over kanten. – Bare hvis du ikke er redd for å få en kule gjennom kameraet, advarer Krim. Han rekker oss en teleskopkikkert, så vi ikke eksponerer oss. Fienden har stillinger bare 300 meter unna. – Jeg har observert dem så nær som 50 meter herfra, sier Aleksander, en av soldatene som bemanner stillingen: – Noen ganger på sommeren, når det er mer vegetasjon, sniker de seg nesten helt inntil stillingssystemet vårt. Aleksander mener de gjør det som en provokasjon: – De vil at vi skal åpne ild først. Soldatene er ikke påvirket av den økende spenningen i konflikten, mener de. De må uansett alltid ha fokus på arbeidsoppgavene rett foran øynene sine. – Vi har levd lenge i denne situasjonen. Men det at verden ser på oss nå, gjør at vi ikke føler oss alene, sier Krim. Han legger til: – Panikk er ofte fulgt av frykt. Derfor kan vi ikke få panikk. – Oppdraget vårt er å være forberedt. Vi jobber konstant med å forbedre stillingene våre. Krim peker mot en nygravd skyttergrav: – Det er samme jobb som tidligere. Vi skal alle jobbe for at vi selv føler oss så trygge som mulig. Dagen før besøkte VG også hovedkvarteret til en infanteribataljon i Popasna, som ligger rett ved frontlinjen – nord for Pisky. Bataljonssjef Dzhemil Izmailov forteller hvordan de ukrainske styrkene ved frontlinjen planlegger å stå imot et eventuelt angrep fra Russland. – Tradisjonelt vil Russland starte med artilleriangrep, deretter stridsvogner og så infanteri, begynner han. Russiske styrker rundt Ukraina. Kilde: Rochan Consulting / BBC – Men mest sannsynlig ønsker russerne nå å bryte gjennom et svakt punkt i forsvarslinjene våre med ett målrettet angrep, for så å spre seg innenfor våre linjer. Dette vil bli svært utfordrende for russiske styrker, sier bataljonssjefen. Ukraina har tre forsvarslinjer som alle er godt utrustet med våpen som kan hamle opp med et slikt angrep, beskriver han. – Droner eller luftangrep er jeg heller ikke bekymret for. Vi har god dekning med antiluftskyts. Bataljonsjefen gjør det klart: – Ethvert angrep fra Russland vil bli møtt med forsvar av samme kaliber. I Pisky er solen i ferd med å gå ned. Vi må ut av den røde sonen. På vei tilbake følger Krim oss forbi nok et eksponert område. Vi må løpe flere hundre meter med fritt innsyn mot fiendens stillinger. Mellom de forlatte, ødelagte hjemmene oppdager vi plutselig røyk fra en pipe. Her bor én av landsbyens åtte sivile beboere – 83 år gamle Sofia. Hun er dårlig til beins og blind på ett øye. Men hun vil gjerne fortelle historien sin og hvordan det har vært å leve i en krigssone i snart åtte år. – Jeg ville ikke ønsket dette for min verste fiende, sier hun. – Jeg levde et lykkelig liv her, med familie, gode naboer, og jeg hadde en ku, kyllinger og gjess. Opprinnelig bodde Sofia lenger nede i gaten, sammen med sønnene sine. – Jeg skulle bare forlate dem i noen få minutter, forteller hun . Da hun kom hjem, fant hun en av sønnene på bakken – død. – En granat hadde falt i hagen mens jeg var borte. Det er sorg i stemmen hennes. – Så ble alle dyrene mine drept av eksplosjoner. Huset Sofia nå bor i, var ett av få som ikke var skadet. Hit flyttet hun sammen med en sønn med hjerneskade, en hund og en katt. Hun savner folk rundt seg. – Det er bare soldater her, men dem stoler jeg ikke på. Jeg åpner ikke engang døren for dem. Sofia forteller om eksplosjonene i fjor. Om de kraftige smellene. Om hvordan hun forsøkte å lene kroppen mot døren. – Til slutt falt jeg. Hoften knakk. Sengen min hadde flyttet seg av trykket fra bombene. Kunne hun tenkt seg å flytte? For den 83 år gamle kvinnen er det et umulig alternativ. Hun har hverken penger eller annen familie. – Og hvor skulle jeg dratt? Publisert: