Historie Danmark Sverige Tyskland Bjørnstjerne Bjørnson

Historie Danmark Sverige Tyskland Bjørnstjerne Bjørnson

Bismarcks skandinaviske union

Bismarcks skandinaviske union

18.09.2021 13:07:00

Bismarcks skandinaviske union

Norge var på midten av 1800-tallet kun en hårsbredd fra å havne i en skandinavisk union med både Sverige og Danmark. Historiens gang kan være nokså tilfeldig.

førsteamanuensis i historie og strategi, Forsvarets høgskole/KrigsskolenNordmenn har et anstrengt forhold til unioner. Unionene med Danmark (1397-1814) og Sverige (1814-1905) ble lenge sett som forsinkende for Norges «naturlige» nasjonale og demokratiske utvikling, og attpåtil brukt som argument mot EU-medlemskap – som i seg selv har splittet landet. At Norge på midten av 1800-tallet var en hårsbredd fra å havne i union med både Sverige og Danmark – og i krig mot Preussen – har knapt vært verdt nærmere undersøkelse, selv om historikerne har båret over med at litteraturhøvdingene Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson gjerne ville ha begge deler.

Person knivstukket i Rygge Imam: Finner ingen spor av at Bråthen konverterte til islam Deilig varme og dyre syklister

Skandinavismen er ikke ukjent i norsk historie, men avfeies gjerne som studentfantasier og kongelig krone- og krigslyst. Den var heller ikke spesielt demokratisk i moderne forstand. Norsk histories vinnere ble de som vendte unionene ryggen, og frontet demokratisering og fredspolitikk.

Demokrati og fred var allikevel ikke en uunngåelig historisk kurs for Norge. Å tro det er å gjøre seg en bjørnetjeneste, for ingen av delene kommer av seg selv. Samtidig er det heller ikke slik at nordmenns skjebne til enhver tid har ligget i egne suverene hender. Slik stormaktene gjorde at merkeårene 1814 og 1905 gikk som de gikk, var de også på banen da skandinavisk union ble høyaktuelt i 1864. Hva Norge selv mente var i så måte underordnet. headtopics.com

Kronprinsfamilien besøkte den svenske kronprinsessefamilienDa den prøyssiske statsmannen Otto von Bismarck i desember 1864 erklærte seg som «veldig sterk skandinav», mente han alvor. Mannen som samlet Tyskland, så for seg et samlet tyskalliert Skandinavia som motvekt mot Russland. Det skulle også løse den tysk-danske konflikten om hertugdømmene Slesvig og Holstein, som samme år hadde gitt krig. Krigen endte med at Danmark mistet dem begge, men Bismarck var innstilt på å gi Nord-Slesvig (dagens Sønderjylland) tilbake til Danmark dersom det forente seg med Sverige og Norge.

Mulighetens vindu var åpent. Også Frankrike og Storbritannia så et forent Skandinavia som løsning, mens Camillo Cavour og kong Victor Emmanuel – som nyss hadde samlet Italia – hadde arbeidet aktivt for det. Av stormaktene var kun Russland entydig negativt, men var i knestående etter Krimkrigen (1854-56).

Så hvorfor forente ikke stormaktene Skandinavia? Frankrike og Storbritannia ventet først på hverandre, men uenigheter gjorde at de ble ventende på Sverige og Norge i stedet. Hvis Sverige-Norge gikk til krig på dansk side, ville de også gjøre det. Så skulle Skandinavia samles ved forhandlingsbordet, slik Bismarck var åpen for. Dette var også Danmarks mål. Det gikk ikke til hodeløs krig mot to overlegne stormakter for å bli kvitt et landområde (det tyske Holstein), men i håp om å involvere Sverige, Norge, Frankrike og Storbritannia i den.

En skandinavisk alliansetraktat og grunnlovsutkast lå klart. Stortinget sa i mars 1864 ja til krig, riktignok med et forbehold (vedtatt med 57 mot 54 stemmer) mot en politisk forbindelse med Danmark. I Stockholm hadde Riksdagen bevilget krigsmidler og førsteministrene Ludvig Manderström og Louis De Geer var i ferd med å gi etter for kong Karl XVs ønske om krig og union. headtopics.com

Drivstoff-forvirring etter Barth Eide-uttalelser Nå blomstrer det tidligere Viking-talentet: – Alltid visst at jeg har det i meg Politimester: Første patrulje hadde med seg verneutstyr – tok det ikke på seg

Derfor kan Danmark fjerne «alle» coronatiltakVia danske presselekkasjer fant den egenrådige og hardtslående svenske statsråden Johan August Gripenstedt i siste liten ut om tingene, og banket kongen og sine kolleger på plass. Deretter bidro han til en beleilig fortelling om hvordan ministrene sammen hadde trosset og svekket kongemakten. De Geer kronet verket med en representasjonsreform i 1865-66, som et steg i demokratiserende retning. Men slik han unnlot å fortelle ettertiden at han hadde vært beredt til å forhandle om skandinavisk union i 1864, unnlot han å fortelle at han hadde lovet unionen som en byttehandel mot reformen.

Sommeren 1866 behøvde imidlertid ikke De Geer og Bismarck skandinavismen mer. De Geer fikk gjennom reformen uten motkrav, mens Bismarck slo Østerrike og holdt Russland i ro uten skandinavisk hjelp. I mellomtiden hadde danske toppolitikere – med forbindelser til både Karl XV og Bismarck – lagt revolusjonsplaner for å bli kvitt det nye (og nåværende) danske kongehuset til fordel for Karl XV. Planene var så radikale og fremskredne at norske skandinavister ble nervøse. De kunne være med på mye, men ikke revolusjon. I stedet gikk de løs på hverandre da den svensk-norske unionen ble stridstema. Flere av dem dukket senere opp i det norsk-nasjonale, demokratiske og anti-unionelle Venstres rekker.

ARVEFIENDER: Både keiser Napoleon III av Frankrike og den prøyssiske statsmannen (og tyske kansleren) Otto von Bismarck ville samle Skandinavia. Men de ble ikke helt enige om hvordan og gikk i stedet løs på hverandre.Foto: Scandinavian Academic Press

Tiårene frem mot 1905 ble preget av intens norsk nasjonal mobilisering hvor det ikke var plass til skandinavismen. Det samme skjedde i Danmark og Sverige, hvor skandinavismen ble et tapende prosjekt få ville assosieres med. Atskillige dansker hadde dessuten gått så langt at de fant det klokest å holde munn og brenne brev. headtopics.com

Dette har stått i veien for en erkjennelse av hvor nær Skandinavia var å ta en annen retning på midten av 1800-tallet, slik de tyske og italienske statene gjorde da de ble samlet. Det kan være at det er en retning vi ikke hadde likt, eller at en skandinavisk union hadde lidd samme skjebne som den svensk-norske, men det kan ikke skygge for at historisk utvikling ikke er forutbestemt og at historiens gang kan være nokså tilfeldig.

Les mer: VG »