Exit Boris

Det er mer overraskende at Boris Johnson er i Downing Street enn at han om kort tid risikerer å bli kastet ut derfra av velgerne og sine egne. «Det er en større sjanse for å finne Elvis på Mars,» sa han om muligheten for å bli partileder for de konservative da han ennå var en populær ordfører i London. Selv om den sitatvennlige journalisten, forfatteren og TV-kjendisen lenge hadde vært dyrket av sentrale konservative, mente selv han, i et uvanlig anfall av ydmykhet, at det gikk en grense for løse kanoner i britisk politikk.

Etter to og et halvt år som statsminister fikk han i hvert fall rett i at det til slutt er en grense, selv for lykketrollet Boris. Det meste har prellet av til nå. Hårreisende uttalelser, grove overtramp og elleville røverhistorier, som hver for seg ville betydd slutten for de fleste politikere, har han nærmest gjort til sitt varemerke. Det blonde bustehode synes å illustrere tilstanden på innsida; uregjerlig, uforberedt og svikefull, men heldigvis også for innehaveren, ispedd en gutteaktig sjarm og Oxford-dannelse.

Det siste likte i hvert fall veldig mange briter inntil nylig - Boris var rett og slett en helt uvanlig velgermagnet - men så krysset han en grense det ikke ser ut til å være tilgivelse for. Da det ble kjent at Boris hadde invitert til rene sjøslag i Downing Street under pandemien, mens resten av Storbritannia satt innestengt og nedstengt, ble britene rasende. Det har ikke vært snakk om litt sushi i storfamilien, men et utall tettpakkete fester med fri flyt av alkohol.