Tror ikke han finner seg en kjæreste

40-åringen blir mer og mer sikker på at han må leve livet alene. Hvordan skal han forberede seg på det?

Denne artikkelen er over to år gammel

Stadig flere lever livet alene, og noen regner med at de kommer til å fortsette med det livet ut. Ikke for å tråkke på noen, men det er nærliggende å tro at enkelte med tunge psykiske utfordringer eller sterke fysiske handicap kanskje regner med å leve livet sitt uten en ledsager.

Selvfølgelig finnes det unntak, men du skjønner hva jeg mener. Jeg for min del er funksjonsfrisk, og slik jeg ser det en ganske normal og hyggelig fyr på snart 40 år. Realiteten er likevel at jeg har hatt to halve forhold i mitt liv, det siste var for ti år siden. Kvinner virker i det hele tatt lite interessert i mitt vesen. Jeg er i ferd med å avfinne meg med at jeg er blant de få som kommer til å oppleve dette mer eller mindre vakre mysteriet – altså livet – alene.

Nå tenker du sikkert: «Ikke gi opp! Det finnes noen for alle», «Du må bare komme deg på Tinder» eller noe lignende. Men jeg vet jeg snakker for flere, når jeg sier at Tinder og datingapper ikke er noe for meg. Jeg har også oppsøkt miljøer med like interesser som meg, men uten hell.

Ikke en incel

Når jeg sitter her og skriver til deg, tenker jeg på den stadig voksende incel-kulturen. Den viser at jeg absolutt ikke er alene, og dette brevet er også litt på vegne av dem. Men for min del er jeg langt ifra en incel. Når jeg leser om denne kulturen, tenker jeg likevel at de antagelig har vært på den samme kursen som jeg er på nå, bare at de har gått så mye lenger og utviklet et kvinnehat. Hvilket er ett av premissene for å kalle seg incel.

Vi mennesker er flokkdyr, vi er avhengig av hverandre og av å ha nærkontakt. Jeg for min del har mistet mange av min nærmeste, og jeg hadde en mor med alkoholproblemer i mine første leveår. Jeg vet at jeg har tatt skade av det. Det er også skadelig ikke å ha fysisk kontakt med noen man er glad i. Når det gjelder sex, for eksempel, har jeg det én til to ganger i året (hvis jeg er heldig). Og det er med på å slukke brannen, fylle tomrommet, eller hva man skal kalle det. Men den kjærlige berøringen kjærestepar kan unne seg av luksus, har jeg aldri opplevd. Med lite familie, få nære venner og et samfunn som hele tiden minner meg om alle de lykkelige barnevognfamiliene, hadde det vært interessant å høre dine tanker.

Håper du tar utfordringen

Du tenker antagelig at jeg sender dette til feil person. Men du har en spalte som mange leser, og kanskje det er flere i min situasjon der ute. Så jeg håper du er klar for en utfordring. Og jeg vil at du tar imot premisset: Hvordan bør de av oss som antagelig kommer til å leve livet sitt alene (og har avfunnet seg med det), forberede seg på nettopp det?

Spørsmålet er om du kan akseptere dette premisset i en spalte som handler om samliv? Men som sagt, det er nok flere enn meg der ute, både funksjonsfriske og de som er mindre heldige.