En mulighet til å sparke oppover

Hvis norsk fotball søndag sier nei til boikott, sender vi et signal til Fifa om at grasrotens krav om respekt for menneskerettigheter kan stanses. Vil vi det?

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For eller mot boikott av fotball-VM i Qatar er et spørsmål om hva vi som fotballnasjon kan stå inne for og hva som faktisk vil bidra til å endre Fifa, slik at VM ikke legges til liknende regimer i fremtiden. Raftostiftelsen mener en boikott vil være riktig og nødvendig.

Qatar-utvalget har konkludert med at VM aldri skulle vært tildelt en autoritær golfstat, og bekrefter at det har skjedd omfattende menneskerettighetsbrudd knyttet til forberedelsene av arrangementet. Til tross for enkelte forbedringer regner utvalget det som svært sannsynlig at det også vil være tilfelle fremover.

Mange av bruddene kommer som konsekvens av at VM er lagt til et land som drives som en slaveøkonomi der migrantarbeidere utnyttes på det groveste, hvor kvinners rettigheter er minimale og LHBT personer kan dømmes til døden. Pressefriheten er nærmest ikke-eksisterende og muligheten til å avdekke menneskerettighetsbrudd er derfor svært begrenset.

Den nylige fengslingen av Malcolm Bidali for å blogge om arbeidsforholdene for migrantarbeidere viser hva som skjer med dem som våger å varsle.

Utvalget er skarp i sin kritikk av Fifa for ikke å ha gjort nok for å hindre at VM fører til menneskerettighetsbrudd. Listen av krav tyder på at også utvalget mener at Fifa er langt fra å ha tatt innover seg alvoret. NRK viste nylig hvor vanskelig det er å få Fifa til å svare på spørsmål om Qatar, selv når de vet hvor stort fokus det er på dette i Norge.

Tildelingen av VM til Qatar viser at fotball og idrett er langt fra en politisk nøytral arena. Store idrettsarrangementer blir i økende grad brukt av autoritære regimer til å «sportsvaske» menneskerettighetsbrudd.

Fifa har nærmest gjort det til sin forretningsmodell å spille med. Også i Europa så vi nylig at Uefa klarte å tildele et U19-EM for kvinner til Hviterussland.

Grasroten i Fotball-Norge har de siste månedene vist at menneskerettigheter ikke støttes gjennom festtaler, men gjennom handling når det gjelder. Det er et sterkt budskap når frivillige ildsjeler, utøvere og fotballforeldre sier at de ikke vil støtte et mesterskap som skal spille på gravene til migrantarbeidere.

De har tatt fotballdemokratiet på alvor og de har vist at idretten kan gå foran, slik den også har gjort før. En fersk meningsmåling viser at et flertall av den norske befolkningen støtter boikott.

Hvis det ikke hadde vært for boikottbevegelsen, hadde vi ikke sett et norsk landslag stå med slagord til støtte for menneskerettigheter på skjortene i kvalifiseringsrunden, og inspirert andre landslag til å gjøre det samme. Vi hadde ikke fått et Qatar-utvalg som hadde skjerpet kravene til NFF og Fifa.

Dette viser kraften som ligger i norsk fotball, og noe NFF bør være stolte av og ønske velkommen.

I en global sammenheng vil en boikott fra Norge, og kanskje noen flere andre land som blir inspirert, først og fremst synliggjøre for Fifa at trusselen om boikott av fremtidige arrangementer vil være reell. Det vil gjøre det vanskeligere for Fifa å se bort ifra menneskerettigheter og demokrati fremover.

En boikott står heller ikke motsetning til dialog. En boikott fra Norge vil kunne gi mer innflytelse til de som prøver å endre forholdene i Qatar og i Fifa til det bedre. Som medlem i Fifa har NFF fortsatt mulighet til å påvirke både Qatar og fremtidige mesterskap. At Fifa truer med noe annet, sier mest om Fifa.

På søndag har Norge mulighet til å utfordre Fifa på hva fotballen skal stå for i årene som kommer. Eller la være. Begge deler vil bli lagt merke til.