Da NATO-alliansen ble etablert i april i 1949, var tanken at den nordatlantiske alliansen skulle være en motvekt til sovjetiske styrker utplassert i Sentral- og Øst-Europa.

72 år senere har NATO utpekt en ny potensiell trussel i Den fjerne Østen. Det er liten tvil om at Kina etter hvert vil overta rollen som USAs største rival.

Kina var på alles lepper da den mektige NATO-alliansen hadde toppmøte i Brussel tidligere denne uken. I slutterklæringen ble det som kjent fastslått at Kinas ambisjoner og selvhevdende oppførsel i verden utgjør «systemiske utfordringer for den regelbaserte internasjonale ordenen».

Les også: Kina anklager Jens Stoltenberg og Nato for å skape konfrontasjon

Formuleringen utløste sterke reaksjoner fra Kina. Begrepet «systemisk utfordring» bærer likhetstrekk til EUs egen omtale av Kina i 2019 som en «systemisk rival» og Storbritannias beskrivelse av Kina som en «systemisk konkurrent» i en utenrikspolitisk redegjørelse i mars måned.

- Hva legger NATO i begrepet systemisk utfordring?

- Det som ligger i systemisk utfordring, er at Vestens syn går ut på at Kina kan vokse seg så store de bare vil, så lenge de gjør det innenfor det internasjonale systemet som består av internasjonale institusjoner som Verdensbanken, FN, EU, Internasjonale domstoler, WHO, Det Internasjonale pengefondet og så videre. Det vil si normer og regler (konvensjoner) som har blitt bygget opp etter andre verdenskrig. Hvis Kina vokser innenfor dette systemet, vil de fleste vestlige land være komfortable med det. Men når Kina prøver å skape parallelle strukturer, utløser det en uro i Vesten, sier utenrikspolitisk forsker Asle Toje til Nettavisen.

- En frykt i Vesten er at Kina forsøker å finne en plass i det internasjonale systemet ved å bygge opp et alternativt system med alternative regler, normer og struktur – et Kina som opplever at det ikke blir ryddet plass for dem, som prøver å skape en alternativ arena hvor deres makt blir omsatt tydeligere, sier Toje.

- Mer sårbart enn mange tror

NUPI-direktør, Ulf Sverdrup, skrev i en kronikk i 2018 at den internasjonale orden er mer sårbar enn mange tror.

«De fleste internasjonale organisasjoner har heller ikke noen selvstendig gjennomføringskraft. De er avhengig av at medlemsstatene ser verdien av samarbeidet, deltar på møtene, og at de lojalt gjennomfører vedtak,» skrev Sverdrup.

«Det er derfor ikke mye som skal til for at den internasjonale orden utfordres. Det er trolig tilstrekkelig at en, eller et knippe sentrale stater, for eksempel blokkerer reformer, stopper finansiering, unnlater å sende personell til møter, blokkerer utnevning til sekretariater eller domstolsordninger, eller ikke gjennomfører de forpliktelser de har påtatt seg,» skrev han i kronikken.

Les også: Jens Stoltenberg: - Kina en utfordring for Nato

Kina har som kjent et helt annet verdisyn enn Vesten på for eksempel menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati. Kina har også blitt anklaget for å manipulere sin egen valuta for å skape seg selv konkurransefordeler ute i verden.

Kinas økonomiske interesser har spredd seg over hele verden – til alt fra investeringer i norske bedrifter og tunge investeringer i andre lands infrastruktur til enorme investeringer i bistandsprosjekter i Afrika. Kina har også fått tettere bånd til Russland, og har dessuten rustet opp sitt eget forsvar og utvidet sitt atomvåpenarsenal.

Les også: Fogh Rasmussen: - Dette kan utløse en NATO-krig mot Kina

Stockholm International Peace Research Institute, som holder oversikt med antall kjernevåpen i verden, har estimert at Kina økte sitt arsenal med atomstridshoder fra 320 til 350 fra i fjor til i år. Med unntak av USA, som har flere tusen kjernevåpen, har Kina flere kjernevåpen enn noe annet enkeltstående NATO-medlemsland.

Les også: Trump foreslår en sjokk-bot til Kina

Kina ble rasende

Beijing reagerte kraftig på NATO-uttalelsen og påpeker at Kinas militærbudsjett utgjør bare en brøkdel av NATOs samlede militærbudsjett, og at dette beviser at kineserne ikke utgjør en sikkerhetstrussel for Vesten.

Videre omtaler Kina NATO-uttalelsen som en «sverting av Kinas fredelige utvikling og en feilbedømmelse av situasjonen i verden og egen rolle», og at NATO på «kunstig vis skaper konfrontasjoner.

- Hva synes du om Kinas reaksjoner, Toje?

- Dette var som ventet. Vi i Vesten har lenge snakket om at vi må lære oss å forstå Kina bedre og lære oss mer om dynamikken i dette kjempelandet. Det bør vi fortsatt gjøre. Men det vi ser nå, er hvor lite Kina forstår av Vesten. Det at de faller tilbake på denne typen emosjonell retorikk, imponerer Vesten veldig lite. Det Vesten ville ha foretrukket er å ha en dialog med Kina. Kina bør også spørre seg selv hva de kan gjøre for å imøtekomme Vesten, spesielt innen spørsmål som demokratihåndteringen i Hongkong, håndteringen av minoritetsgruppen uigurene og spørsmålet om åpenhet i Wuhan, sier Toje.

- Dette er tre spørsmål hvor det er et betydelig potensial for tillitsvekkende samarbeid. Kina må lære seg å komme Vesten i møte, sier han.

- Jeg tror likevel ikke at vi skal lese altfor mye inn i dette. Det er noen som frykter for et militært NATO-engasjement i Asia som en del av en oppdemmingsstrategi vis-à-vis Kina. Den frykten deler ikke jeg. Mye skal skje før vi kommer dithen, sier Kina.

Les også: Nye tall fra Kina avdekker demografisk tidsbombe

Toje sier at NATO-uttalelsen er et stort politisk og diplomatisk nederlag for Kina.

- Kina har investert fryktelig mye i å få et bedre forhold til mange europeiske land. Nå opplever de en uttalt skepsis i Vesten, sier Toje.

Les også: Erna Solberg sier nei til globalt Nato

- Alt har sin pris

På en annen side påpeker Toje at NATOs samlede og uttalte skepsis overfor Kina kan resultere i et styrket forhold mellom Russland og Kina, som jo anses å være de største sikkerhetstruslene for Vesten.

- Under Trump var det en annen geopolitisk tankegang som nok var mer i førersetet. Man ønsket å unngå et sterkere samarbeid mellom Moskva og Beijing. Man ønsket ikke å tvinne disse landene sammen. Russland er et svært land med stor militær makt, mens Kina er et stort land med stor økonomisk makt. Sammen er de mindre sårbare enn de er hver for seg, sier han.

- Denne uttalelsen gjør nok det mer sannsynlig. I russiske nyhetssendinger blir dette tatt imot med tilnærmet glede med forventinger om dypere diplomatiske og økonomiske bånd mellom Kina og Russland. Alt har sin pris, sier Toje.

Les også: Kina strammer grepet - NRK sier det er krevende

Kinas kjerneinteresser og Norge

NATO-landet Norge er et bitte lite land i verden som har fått merke Kinas vrede hardt på kroppen. Da den uavhengige Nobelkomiteen tildelte den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo (avdød) fredsprisen i 2010, reagerte Kina med å fryse samtlige relasjoner til Norge i seks år. Forholdet ble først normalisert etter at Norge signerte en felleserklæring med løfte om ikke å kritisere Kinas kjerneinteresser.

- Tror du statsminister Erna Solberg på noen som helst måte kviet seg for å stille seg bak formuleringen om at Kina er en «systemisk utfordring», Toje?

- Norges utenrikspolitiske linje er multilateralisme. Norge foretrekker å handle og samhandle med sine venner og allierte med bredest mulig kraft. Jeg tror ikke Erna Solberg vurderte på noen som helst måte ikke å skrive under på dette. Vi står med NATO og våre venner i dette. Men jeg tror nok Norge er fornøyd med at den opprinnelige formuleringen ble tonet noe ned, sier Toje.

- Amerikanerne foreslo i utgangspunktet en annen skarpere formulering, som ble tonet ned av de europeiske allierte, sier han.

Blikket rettet mot Stillehavs-regionen

Det er imidlertid ikke nye tanker fra USA om at NATO skal rette søkelyset mot Stillehavs-regionen. Tidligere har flere amerikanske utenrikspolitiske røster tatt til orde for å utvide NATO ved å tilby medlemskap til vestlig-orienterte land som for eksempel Australia, New Zealand, Japan og Sør-Korea. Dette ville ha kunnet ytterligere styrket allianser som USA allerede nyter i regionen.

- Men tradisjonelt har NATO vært skeptisk til dette, sier Toje.

- NATO-land i Europa nektet å være med i Vietnamkrigen. Senere kom NATO-oppdraget i Afghanistan som avsluttes nå i september. Den store lærdommen i Europa har nok vært at denne typen oppdrag og intervensjoner bør unngås i framtiden med mindre det er tvingende nødvendig. Deklarasjonen om Kina pekes mot endringer vi har sett i NATO over lengre tid, sier han.

- Det er en forventning i USA om at deres allierte skal støtte USA i viktige spørsmål. Men det er ikke alltid sånn det blir fordi NATO består av uavhengige land. Det blir interessant å se om denne relative generelle formuleringen (systemisk utfordring red.anm.) vil bli omsatt i en samlet opptreden vis-à-vis Kina på samme linje, sier Toje.

- Det er allerede Europas samlede mening om at denne Atlanterhavsalliansen er nettopp en Atlanterhavsallianse. Og som vi vet er ikke Kina et land som har kyst mot Atlanterhavet, sier han.