Simen mistet kona.

Kirsti lå utslitt i et mørkt rom.

Tomas lå i koma.

Jone var stor og tung.

Nå løper de sammen – mil etter mil.

Kanskje er en ti mils løpetur – i iskald vind og styrtregn – det smarteste du kan gjøre. Da legger du livets smerter bak deg.

Kroppen skriker etter næring. Hodet tigger om hvile. Løpingen er blitt til sjangling. Simen Holvik stopper, ramler halvveis sammen, men får i siste liten støttet hendene til knærne. 43-åringen løfter sakte venstre hånd og myser med rødskutte øyne:

Kilometertelleren på klokka viser 99,7 kilometer.

Han blir stående. Bøyd. Ustø. Tom for energi.

Regnet dundrer i asfalten – spretter opp igjen – og plasker inn i leggene hans. Mannen er våt til skinnet, og skinnet på føttene er i ferd med å falle av.

– Jeg er sliten nå. Helt på kanten, sier han.