Korona-influenserne | Henrik Vogt
Hva skjer når en salgsansvarlig fra Silicon Valley med millioner av lesere og et content marketing-firma bak seg er blitt verdens mest leste stemme i pandemiresponsen?
Du har med stor sannsynlighet lest eller delt det han skriver.
10. mars publiserte Tomas Pueyo en artikkel på Medium.com, en åpen blogg-plattform med svak kvalitetssikring. Artikkelen hadde tittelen: Coronavirus: Why You Must Act Now. Ingressens enorme ambisjon lyder: «Politikere, samfunnsledere og næringslivsledere: Hva bør dere gjøre og når?».
Artikkelen ble delt viralt. I skrivende stund er den sett over 40 millioner ganger og oversatt til 35 språk, inkludert norsk. Blogg-posten ble slik definerende for informasjonen om koronakrisen. 19. mars fulgte Pueyo opp med posten «The hammer and the dance», som angriper en allerede grim britisk rapport fra eksperter på Imperial College som ikke grim nok, og skal gi politikere løsningen på krisen. Han har vært intervjuet både av amerikanske medier og i andre land.
Hvem er Pueyo?
Å gå inn i rollen som strateg for nasjoners pandemirespons krever enorm kompetanse. Så hvem er Tomas Pueyo?
Googler man, finner man at han har én tidligere publikasjon: En bok om dramaturgien i Star Wars. Han har en mastergrad i psykologi, design og storytelling, har holdt TED-foredrag om hvordan historier fengsler oss, og han jobber som vice president of growth i Course Hero, en internettplattform for deling av studiemateriell.
Han skriver at han, basert på erfaring med virale internett-applikasjoner, har «innsikt i vekst, inkludert koronavirus-vekst». Pueyo skriver at hans andre artikkel er et resultat av et samarbeid med «en gruppe normale borgere».
Pueyo skriver imidlertid som om han er epidemiolog og sikker i sin sak. Blogg-postene er lange, med kompliserte figurer og stoff de færreste kan fortolke kritisk.
Influensere møter pandemien
Pueyo er ikke alene. Det amerikanske mediet Buzzfeed har gitt en ny klasse selvoppnevnte eksperter et navn: corona influencers.
Et annet eksempel, Aaron Ginn, en teknolog fra Silicon Valley, fikk nylig en blogg-post slettet fra Medium.com fordi den ble oppfattet som bagatelliserende.
Samtidig har også etablerte influensere kastet seg på pandemi-bølgen med meninger og råd, og en horde bloggere og tvitrere med varierende kunnskap fôrer folk med informasjon. Gå inn på Twitter, søk på frasen «I’m not an epidemiologist, but» og les.
Mye bra, viktige feil
I Pueyos første artikkel var hans første hovedpoeng at epidemien spres raskt, og at tidlige tiltak er essensielle. Dette er viktig og gyldig.
Men så blir det verre. Hans konklusjon er at hvis man følger tiltakene han skisserer, kan man endre virusets dødelighetsrate, altså andelen av alle smittede som dør, fra rundt 4 prosent til 1 prosent. Men dette stemmer ikke.
Det finnes ulike måter å angi virusets dødelighetsrate. Feilen Pueyo gjør, er at han, som mange andre, ikke forklarer leseren at noen dødelighetsestimater (såkalte «case fatality rates», CFR) kun tar med dem som er bekreftet smittet, og ikke det store og ukjente antallet smittede med milde eller ingen symptomer man ikke har fått diagnostisert.
Siden bekreftede tilfeller i gjennomsnitt er sykere enn gjennomsnittsbefolkningen, blir CFR ofte et høyt tall som ikke reflekterer virusets egentlige dødelighet (som kalles «infection fatality rate», IFR). En ny studie i Nature Medicine tyder for eksempel på at dødelighetsraten blant alle smittede med symptomer var 1,4 prosent i Wuhan i Kina. Her var helsevesenet overbelastet. Denne studien tar heller ikke høyde for mørketall av smittede uten symptomer, så IFR er lavere.
Dernest tillegger Pueyo alle forskjeller i dødelighetsrate mellom ulike steder i verden til forskjeller i hvor godt man «flater ut kurven» og hvor overbelastet helsevesenet er.
Det stemmer at tiltak som hindrer overveldede sykehus, er kritisk viktige og også påvirker dødelighetsrate, men det er misvisende ikke å klargjøre at forskjeller i CFR mellom land i stor grad kan tilskrives at land har testet ulikt antall mennesker og derfor har større eller mindre mørketall med mildt syke. Dette gjør at Pueyo gir et overdrevent bilde av både virusets farlighet og betydningen av tiltak. Folkehelseinstituttet i Norge har for eksempel holdt fast på en ventet total dødelighet (IFR) på godt under 1 prosent av smittede. Dette er alvorlig nok, og vi trenger presis informasjon nå.
Retter ikke feil
Flere har via sosiale medier og kommentarfelt påpekt Pueyos feil, uten at han har korrigert dem, slik vitenskapsfolk ville gjort. I stedet har han samlet en liste over folk som har rost ham.
I sin andre artikkel fortsetter han å bruke en dødelighetsrate på 4 prosent som utgangspunkt og anslår over 10 millioner døde amerikanere som et verstefalls-scenario. Det tilsvarer over 150.000 døde nordmenn.
Målet helliger middelet?
Pueyo gir overfor Buzzfeed uttrykk for at det er bedre at folk får rask informasjon enn at den er helt korrekt. Hans forsvarere vil hevde at målet helliger middelet.
Her finnes interessante etiske dilemmaer: Er feilinformasjon legitim hvis den bidrar til det som oppfattes som riktig handling? Er det da så farlig om kilder er kvalitetssikret og skrevet av eksperter?
Jeg mener dette er problematiske standpunkter.
Vi trenger mest mulig nøyaktig og balansert informasjon, og siden koronakrisen blir langtrukket, kilder vi kan stole på over tid. Manglende kompetanse, kvalitetssikring og vitenskapelig sinnelag hos koronainfluensere gjør dem sårbare for oftere å bomme grovt.
Markedsføringsfirma og kjendiser
Det er ingenting som tyder på at koronainfluensere vil få mindre å si.
Pueyo får, ifølge Buzzfeed, hjelp av et «content marketing»-firma som hjelper ham til å nå flest mulig og forklarer journalister hvor mange som har anbefalt og delt tekstene.
Listen inkluderer tidligere israelsk statsminister Ehud Barak, psykolog Steven Pinker og forfatteren Margaret Atwood. Også mange norske leger har delt markedsførerens bloggposter med stor tillit.
Kildekritikk er utfordrende for alle. Jeg mener derfor at folk bør vite om koronainfluenserne og ta dem med en klype salt.
